Karene i Selbu kunne også håndtere strikketøyet, men det var kvinnfolka som først og fremst viste vei da kvernsteins-produksjonen forsvant, og med den livsgrunnlaget for mange selbygger.

Strikkinga var ikke bare husflid og attåtnæring. I harde tider ble den også en livbergende inntektskilde for mange familier. Til 80-øre timen (anno 1960) strikket de fra tidlig morgen til langt på natt.

Selbyggen strikket ikke bare rundt kaffebordet. De strikket hvor de enn gikk og sto. De strikket når de gjette buskapen og når de gikk til butikken - ja, overalt hvor det gikk an å få til noen masker i ledige stunder. En regnet med at en strømpe var ferdig etter ca. 15 kilometers gange - i makelig tempo.

MØNSTRENE
Mønstrene bestod for det meste av border, stjerner og roser, i tallrike varianter. Variasjoner av skjænnrosa/åttebladsrosa er mest kjent. Ofte ble mønstre fra åklevev, linsøm og treskurd overført til strikkinga. Mønstrene fikk navn etter gårder og personer og fra gjøremål og ting hentet fra dagliglivet: “tellrosa”, “Emstadrosa”, “Kallarstrørosa”, “værhornrosa”, “kaffekånnet”, “spyttklysa”, . . .

Avklipte strømper