Strikking for salg begynte rundt 1890, i beskjeden målestokk. Handelsmennene Birch og Gustav Christophersen kjøpte opp og tok i mot votter i bytte for andre varer. Strikkevarene solgte de videre til forretningssamband i andre deler av landet. På slutten av 90-åra solgte Birch votter for 4-500 kroner årlig, med en fortjeneste på 1-2 kr. votten.

Omsetningen gikk etter hvert gjennom 10-15 handelsforretninger i Selbu. Det hendte de underbød hverandre i pris, og varene som ble levert var av ujevn kvalitet. Det var ingen felles kvalitets-kontroll. I 1927 tok handelsmennene initiativ til innføring av minstekrav og standardisering, noe som ble møtt med misnøye blant produsentene. Noe senere organiserte de handlende en “vottring”, med varekontroll og merking, som garanti for kundene.

NEADAL UNGDOMSSAMBAND
Neadal ungdomssamband var en sammenslutning av frilynte ungdomslag i dalføret. Sambandet var en viktig kulturbærende faktor, og allerede i 1920-åra begynte de å arbeide med planer om å etablere en husflidscentral i Selbu.

Planen var å få både forretningene og produsentene i bygda med. Formann i Sambandet, Johan Hårstad, måtte slite for å få forretningene til å forstå at dette ville tjene både dem og produsentene.

Axel Christophersen

De beste strikkemønstrene ble stensilert opp til produsentene, og det ble satt bestemte krav til form, mål og vekt. Sammen med mønstrene fulgte også en veiledning. I skrivet til Herrevanter nr. 28/16 står det: “De almindeligste feil har hittil vært at avstanden fra håndleddet til tommelfingeren har vært for kort”. Sentralen gjorde avtale med en garnfabrikk om levering av en bestemt garntype.

I vedtektene het det at medlemmer fra Tydal kan opptas “når det ansees tjenelig”. Hvert medlem tegnet seg for en andel på minst 50 kroner. Medlemsforretningene forpliktet seg til å omsette gjennom sentralen de varene de ikke solgte selv i eget distrikt.

Selbu Husflidcentral anno 1930-1950

I 1937 var Sentralens omsetning på 141 128 kroner. Utover 30-årene var den oppe i 250 000 kroner. I 1939 utgjorde omsetningen av strikkevarer like mye som verdien av 1000 tonn korn. Det var lite med kontant fortjeneste i disse åra. I flere heimer ble totrådbindinga selve levebrødet. I mellomkrigstida betød strikkinga like mye økonomisk for Selbu som kvernfjelldrifta gjorde i sin tid.

Selbu Husflidscentral,
1930-årene
Karen Garberg