Først skulle det strikkes pene selbustrømper til brudgommen - “brudgomshussu”. Brudgommens far, brødre og svogere skulle også ha finstrømper. Dessuten skulle alle fadderbarna til brudgommen ha strømper - såkalte “goffakånnåhussu”.

Mor til brudgommen skulle ha pent kjoletøy. Brudgommens søstre og svigerinner skulle ha blusetøy. Alt dette skulle brura sørge for. Selbustrikking ble brukt som byttemiddel på butikken, så det ble mang ei maske å strikke.

Alle mannfolk som gjestet bryllupet skulle dessuten få med seg et par selbuvotter hjem. Men disse vottene strikket ikke brura selv. De ble strikket på forhånd av kvinnene som var invitert i bryllupet og ble levert til brura få dager før gjestebudet.

All strikking skulle være utstilt på ei stang eller snor på brudeloftet mens brullupet varte. Det var viktig å gjøre godt inntrykk, så vottene ble strikket med flid og omhu.

Brura måtte være ekstra påpasselig når hun hengte opp strikkinga. Det var viktig at Ola fikk med seg hjem de vottene som kjerringa til Ola hadde levert. Ble det surr i dette, dummet brura seg ut.

Brullupstradisjonene holdt seg til krigstida, da tok de slutt på grunn av garnmangel.

John og Brynhild
Sæter gifter seg i 1886

Brurloft

Festplagg i
rødt og svart