Taterutstillingen i Vikvarvet er permanent og åpen hver dag hele sommeren fra 1. mai til 1. oktober. Utstillingen er døgnåpen og ubetjent. Utstillingen befinner seg i et av husene som er bevart fra den tid leiren eksisterte her, ca 1939 - 1960.
Huset, som er gitt i gave, står på tomta som Selbu kommune kjøpte i 1956 av Magnus A. Lysgård.
Utstillingen omhandler de lokale forholdene omkring leiren, og fokuserer på taternes relasjoner til nære naboer i grenda.
For utfyllende opplysninger om taternes historie henvises til utstillingen ”Latjo Drom” på Glomdalsmuseet.
Taterleiren het ”Furuli/Furuly”, men på folkemunne ble den kalt ”Fredrikstad”. Kilder forteller at navnet oppsto mest sannsynlig av den grunn at mange av beboerne het Fredrik og Fredriksen.
Innbyggerne
De første som bosatte seg i leiren var Nils Magnus Fredriksen (1906 - 1960) og Amanda Lysgård Fredriksen. De fikk seks barn. Etter hvert kom det flere familier som slo seg ned. Foruten de vanligste familienavnene Fredriksen og Lysgård, var det også etternavn som Karlsen, Oliversen, Nilsen, Aleksandersen, Johansen og Lyngstad. På det meste hadde leiren 50 - 60 innbyggere.
Til forskjell fra mange andre steder i Norge hvor taterne ble fordrevet og var uønsket av bygdefolket, så fikk taterne i Selbu kjøpe både hus og tomter av Vikvarvingene. De fikk hjelp og støtte av nære naboer til å etablere seg, og de fikk også låne og leie stallplass til hestene.
Taterleiren besto av seks/syv bolighus, stall, utedo og danseplatt. Noen av husene gikk under navnene Plankestua, Stabburet, Dolpa og Stallstua.
I all hovedsak bærer skriftlige og muntlige kilder preg av at det var et godt forhold mellom taterne og naboene i grenda. I dag 2011, ca 50 år etter at leiren forsvant, forteller nære naboer om positive opplevelser og minner fra tiden med taterleiren.
Taterne i Selbu ble respektert som et annerledes folk, og var et fargerikt innslag i grenda. Mange strakk ut en hjelpende hånd når det trengtes, og taterne hadde gode støttespillere i flere av de nærmeste naboene. På mange måter ble taterne integrert i bygdelivet og var med på dugnader og styre og stell i grenda. De handla på butikken og fikk varer på krita i dårlige tider. Gjelda ble betalt når de fikk penger mellom hendene. Det var aldri noe problem!
Taterne var glad i sang og musikk og mange var svært gode til å spille trekkspill. Naboer har fortalt at de har hatt mange gode musikkopplevelser sammen med trekkspillvirtuosene fra leiren. Det var særlig musikk av Carl Jularbo som ble spilt.
Taterhistorien er imidlertid et følsomt tema, og det er ikke til å unngå at historien har sine skyggesider i kommunen. Dette kommer særlig fram i protokoller fra herredsstyre og formannskap.
Handel og håndverk
Taterne har til alle tider livnært seg av handelsvirksomhet, og solgte varer og tjenester til de fastboende. De er dyktige håndverkere. Naboer til leiren har fortalt at de minnes at taterne handla med hester og også drev som blikkenslagere.
Taterne i leiren dro rundt i bygda og reparerte forskjellige ting. Takrenner var blant annet et ettertraktet produkt under og like etter krigen. De drev også med fortinning av kobberkjeler og gryter, handla med klokker og lagde kjøkkenredskaper av tråd. Særlig solgte de mange visper omkring i nabolaget. Knivlaging tjente de også penger på.
Om sommerkveldene kunne det forekomme småhandel oppe i leiren. Da var også Selbygger og nære naboer til stede. Innbyggerne i leiren drev også byttehandel med de fastboende og utførte ulike former for tjenester i bytte mot varer.
Før hesteforbudet kom i 1951, var hesten helt uunnværlig for at de skulle kunne reise. Taterne var meget hestekyndige, og de benyttet seg av sine kunnskaper blant annet i handelsøyemed. Flere naboer har fortalt at de kan huske at det foregikk handel med hest i leiren.
Skolegang
Barna fra leiren gikk på Slind og Vikvarvet skole. Skoleveien var lang og tung. Særlig var det vanskelige forhold om vinteren da det ikke var brøyta i de bratte bakkene. Naboer husker godt at de lekte med barna fra leiren. De hadde også følge et stykke på skoleveien.
Vikvarvet skole, høsten 1954. 7. - 8. klasse og 1. - 3. klasse.
Firedobbelt bryllup
21. mars 1952 var det firedobbelt taterbryllup i Selbu kirke. Det var fire brødre med etternavnet Fredriksen som giftet seg. Tre av brudene var også søstre.
Fra venstre: Anne Marie Lysgård og Henrik Hilmar, Fredrikke Ovidie Karlsen Rosenborg (Feka) og Oliver, Kristine Karlsen (Pia) og Ludvik, Johanne Karoline Nilsen (Nonna, f. Karlsen) og Wilhelm.Naboene stilte villig opp og hjalp til på alle måter slik at det ble bryllup. Det ble sydd brudekjoler og laga brudebuketter, og på en av nabogårdene ble stueplantene klipt ned og brukt til pynt. Naboer lånte også bort kokeutstyr og hjalp til å stelle i stand til festen.
Brudeparene ble fraktet med hest og sluffe til og fra samvirkelaget og videre til Selbu kirke i fire drosjebiler. Også her var det naboer som stilte opp. I kirka var det mange folk fra bygda og nære naboer som hadde møtt opp og ville bivåne begivenheten og hylle brudeparene.
Brudeparene ble fraktet med hest og sluffe til og fra samvirkelaget og videre til Selbu kirke i fire drosjebiler. Også her var det naboer som stilte opp. I kirka var det mange folk fra bygda og nære naboer som hadde møtt opp og ville bivåne begivenheten og hylle brudeparene.
Utstillingen
Nære naboer, tidligere innbyggere i leiren og etterkommere av disse har bidratt med stoff slik at utstillingen har blitt en realitet. Det har vært velvilje å møte over alt.
Som prosjektansvarlig og faglig ansvarlig for utstillingen, har jeg etter beste evne forsøkt å framstille historien sannferdig og nyansert slik jeg har oppfattet den i følge informantene og de skriftlige kildene. Opplysninger og informasjon er kvalitetssikret så godt det har latt seg gjøre. Dersom det likevel har skjedd at noe har blitt misforstått og feilaktig framstilt, vil jeg på det sterkeste beklage dette.
En viktig del av Selbus kulturhistorie har nå blitt løftet fram i lyset takket være engasjementet til befolkningen i grenda og tidligere beboere i leiren samt etterkommere av disse. Det er å håpe at dette viktige kulturminnet blir tatt vare på og respektert i framtiden. Les mer om Taterlerien i Vikvarvet (PDF, 2 MB)