Helleristningene på Selbustrand.
En særpreget gruppe av ristninger finnes på Selbustrand på nordsiden av Selbusjøen nær dens østre ende. Alle disse ristningene finnes på steinblokker som ligger eller har ligget i strandkanten. I alt er det nå kjent tjue slike ristningssteiner. De fleste er funnet lengst i vest, på gårdene Solem og Grøtte.
Selbusjøen er regulert. Dette gir seg først og fremst utslag ved at den tappes ned i løpet av vinteren. Det er imidlertid bygget demning ved utløpet som har hevet den maksimale vannstanden med omkring to meter i forhold til normalvannstanden før reguleringen. Ettersom de fleste ristningssteinene ligger like over den gamle normalvannstanden, medfører dette at de hvert eneste år blir oversvømmet. Mange er derfor bare tilgjengelige en kort periode hver vår, etter at isen på Selbusjøen har smeltet, men før snøsmeltingen setter inn for alvor i fjellet.
Hver gang vannet stiger opp over ristningene, medfører dette ny slitasje på steinene, og flere av disse har i dag en nærmest polert overflate. Ristningene er svært grunne. Hoggemerker kan ikke skjelnes, og dybdeforskjellen mellom furene og steinen omkring er knapt følbar. På den annen side holder vannet steinene fri for lav og mose. Den viktigste årsaken til at det ennå er mulig å se de enkelte figurene, er at de fleste er hamret inn i steiner som består av en rødlig granitt. Denne rødfargen finnes imidlertid bare i overflaten som en form for patinering. Innenfor en tynn vitringssone, er bergarten lysere og nesten gul. Ristningsfurene bryter gjennom den røde overflaten, slik at det er blitt en markert fargeforskjell mellom figurene og steinen rundt. Det er denne fargeforskjellen som gjør det mulig for oss se de fleste av ristningene.
Den første ristningssteinen ble oppdaget på Engen i 1930, men man ble for alvor oppmerksom på disse ristningene i 1947 da det var spesielt lite vann i Selbusjøen. Den viktigste årsaken var nok likevel at folk i bygden hadde begynt å se på rullesteinsstrendene langs Selbustranda på en ny måte. Etter at Sverre Marstrander hadde avsluttet sine første undersøkelser i 1948, da det også var uvanlig lav vannstand, var det funnet tolv steiner med ristninger.
Man kom til at flere av ristningssteinene lå utsatt til, og de ble derfor trukket høyere opp på stranden, slik at de kom til å ligge på tørt land, i kanten av skogen. De ble derfor raskt overgrodd av lav og mose, og ristningene på disse steinene kan være svært vanskelige å se.
Tre av steinene ble flyttet til Vitenskapsmuseet, der de inngår i den faste førhistoriske utstillingen. Noe seinere ble to steiner flyttet til Selbu bygdemuseum, der de hadde en heller upåaktet tilværelse til de for få år siden ble flyttet tilbake til Selbustrand, til det nyetablerte husflidssenteret på Løvåstunet. Samtidig ble en stein som lå i stranden nedenfor Løvås også flyttet opp til tunet.
Det var forholdsvis stille om Selburistningene i mange år, men det ble jevnlig funnet nye ristninger. Etter nye undersøkelser i begynnelsen av 1990-årene er antallet ristningssteiner kommet opp i tjue. Alle de nyoppdagete steinene ligger i rullesteinsstranden nedenfor Solemgårdene, der de har fått ligge i fred på sine opprinnelige plasser. Foruten på Solem (der mer en halvparten er funnet) og Grøtte, er det kjent ristningssteiner på Engan, Løvås under Svinås, Balstad og Stamnes, som ligger lengst øst av disse gårdene.
De vanligste motivene er fotsåler og båter. Forholdsvis mange av båtene tilhører Bjørngårdtypen og er antakelig fra eldre jernalder. Vi finner likevel bronsealderens Bardal-type representert på noen av steinene. Fotsålene forekommer oftest enkeltvis, men noen ganger to sammen og en sjelden gang flere. Helt enestående er en av steinene fra Solem, med fire konturhogde hender. Denne steinen er blant dem som er i Vitenskapsmuseet.